Hildes eventyr i Ghana

Eventyret i Ghana

Det var ei gang ei jente med navn Hilde som dro til Ghana på utveksling. Etter fem måneder med svette, misforståelser, nye venner og masse sprell, var eksamen over og semesteret slutt. Hilde pakket tingene sine, gav noe til de needy og noe til de greedy, sa farvel til vennene sine, gråt litt og tok med seg Elisabeth til flyplassen i kineserens bil. Neste stopp på reisen var India, og har de ikke kommet hjem til Norge så er de der enda. 

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Noen bilder fra de siste ukene av mitt fantastiske eventyr i Ghana.

God jul 

Jeg dro til Ghana med håp om å lære noe om Afrika og afrikanere. Noe mer rakk jeg egentlig ikke å forvente med hodet fullt av jobb og Vildes bryllup. Men når jeg drar herfra om ei ukes tid er det med sjela og hodet full av opplevelser og nye tanker om det store vakre kontinentet, men også om meg selv og hva jeg vil utrette her i livet. Afrika er i manges øyne den sørgelige delen av verden med alle sine fattige, katastrofer og sykdommer. Det er ikke til å stikke under en stol at det i mange tilfeller er den fæle realiteten, men samtidig er Afrika så veldig mye mer. Jeg skulle ønske at alle kunne se den fine sida av denne verdensdelen.

"Hi, white lady! Where are you going?"
"Ehm, Agona...?" 
"Agona! Then you have to take that trotro over there. Come! Let me show you." 
Mannen som stoppet meg og Elisabeth på gata i Takoradi skritter avgårde foran oss inn i virrvarret av minibusser, mennesker, dyr og traller med mat og annet nips. Plutselig snur han seg glad og fornøyd, peker ut trotroen i enden av stasjonen og ønsker oss god tur videre. Livet smiler som regel til en lost utlending i Ghana.

Det er fint å oppleve en kultur der livet handler om mer enn meg, meg, meg, min, meg, meg, mitt, meg, meg  og meg. Det at det går an å se litt lenger enn til sin egen nesetipp, selv om man sannsynligvis har større og mer komplekse problemer å ta seg av enn en forvirret turist. Ghanesere er mestere i for eksempel å ringe bare for å sjekke at du har det bra. "Jeg har jo ikke hørt noe fra deg siden i går, så jeg måtte bare sjekke at alt er bra med deg." Det som virket voldsomt slitsomt i begynnelsen, har jeg etterhvert lært å sette mer pris på. Det er lov å vise at man bryr seg. Det er jo egentlig ganske fint.

En annen ting som har slått meg, er at det er så og si umulig å gå forbi en spisende ghaneser uten å få en invitasjon til å ta del i måltidet. Selv om det nok ofte er dagens eneste måltid man blir tilbudt en bit av. Som nordmann blir jeg da litt flau over egen kultur og egosentrisme når jeg leser om det forferdelige problemet i førjulstida; den stadig voksende smørkrisa.

Midt i min frustrasjon over nordmenn, media og verden generelt, dukket det plutselig opp en tilfeldig sang på iPoden min som satte så fine ord på det jeg tenkte på.

Somedays we forget to look around us.
Somedays we can't see the joy that surrounds us.
So caught up inside ourselves,
we take when we should give.

Look beyond ourselves, theres so much sorrow
It's way to late to say I'll cry tomorrow
Each of ut must find our truth, it's so long overdue. 

So tonight we pray for what we know can be.
And on this day we hope for what we still cant see
It's up to us to be the change. 
And even though this world needs so much more, 
there's so much to be thankful for.

Ghanesere har skjønt noe vi nordmenn har glemt i all velstanden og luksusen vår; selv om livet er noe dritt noen ganger, går det an å fokusere på det som er fint og gir glede her i livet. Om det så er å glemme smøret og hjelpe en stakkars turist midt i julestrida. Det er jo snart jul, og i stedet for å tenke på at det ikke er smør i butikkhylla kan man kanskje heller bruke energien på å være takknemlig for alt det andre man faktisk har, for eksempel rosiner og lakris.

Norge er fortsatt verdens beste land å bo i, med eller uten smør. Det er jeg helt sikker på.
Så, hva med å bruke noen av de pengene du har spart på grunn av tomme butikkhyller, til å glede noen i Norge som mangler mer enn smør i jula? http://bymisjon.no/middag

Fire måneder har gått siden jeg sist sto på norsk jord. Fire måneder proppfulle av opplevelser og ny kunnskap. En lang busstur for noen dager siden resulterte i ei fin liste kalt "Ghana fra A til Å". 

A - Accra: en by som trenger litt tid på å bli vennlig, men som til slutt klarer å bli et slags masete, bråkete, skittent hjem.

B - Bananer, Byråkrati og Bestikkelser: tre ting som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre, men som kan kombineres på mange fiffige måter.

C - Cedi: Ghanesiske penger er skitne og alltid fraværende når det er snakk om vekslepenger.

D - Dopapir: må selv medbringes til toalettet, trenger ikke utdypes

E - Eggsandwich: frokost, lunsj, middag, nattmat - whatever; eggsandwich er tingen.

F - Frierier: Norske menn har litt å lære... Ghanesere også forsåvidt...

G - Gateselgere, Ghanesere og Green Turtle: For å selge tingene sine har gateselgerne utviklet en voldsomt spesiell nasal stemme som skjærer gjennom det meste av annet støy. PLANTAIN CHIPS! Grenn Turtle er mitt strandparadis i Ghana.

H - Høylytte ghanesere: Når man kommer fra et land med mye støy, lager man mye støy sjøl. Også når det er innendørs...

I - ISH 2: Hjem

J - Juggel: "merkevare" til en billig penge. Spesielt gode priser for Obronis.

K - Kylling og ris

L - Legonopoly og Loise: Monopol Logon-style, made in room 24 by Hilde og Inga. Loise er dama i grøfta med den store tupperwareboksen og den gode "tentalizing" maten.

M - Medasi: Takk takk.

N - Nana: Min trivelige, ghanesiske romkamerat dukket endelig opp etter 2 måneder. 

O - Obroni og Obama: Obroni = hvit (også kjent som navnet på alle av den hvite rase) Obama = VELDIG popis i Ghana. Hva med Obamakjeks? Obamaboxer? Obamastoff? Obamaskrivebok?

P - Papirmølle og Pruting: Alltid et nytt skjema å fylle ut. Alltid en litt for høy pris.

Q - Quagmire. Et nytt engelsk ord i mitt vokabular. + i boka til Inga som gjetta ut av det blå at det betyr hengemyr.

R - Rastafari og Reggae: nesten to sider av samme sak, som begge er umulig å unngå på denne kanten av jordkloden.

S - Small small: Its coming, just wait small small time!

T - Trotro, Taxi, (Transport), Trafikk, Tålmodighet, Tasty Treats: 1, 2, (3), 4 og 5 hører enkelt sammen i Accra. 4 og 5 (restauranten på ISH2) hører også sammen, hvor ellers kan det ta 1 time å få en omelett, og ytterligere 30 min å få vekslepengene?

U - University of Ghana

V - Varmt, Varmere, Varmest

W - Where are you going?!: Ikke tro du kan gjemme deg bort i Ghana. Og vi snakker om overvåkningssamfunnet i Norge?!

X - ... Xylofon..?

Y - Yrkesmangfold: sa du høy arbeidsledighet? Da lager vi en haug av unødvendige jobber for å holde folket i arbeid. Hva med en karriere innen "putte-ting-i-pose-på-butikken",  "dirigere-trafikken-i-rundkjøringa" eller "skrive-studentnummere-med-kritt-på-pultene-til-eksamen"?

Z - Zaire: litt heldig med forbokstaven der, men landet hadde en viktig rolle i faget US policy towards Africa.

Æ - Ærlighet: Ghanesere legger ikke noe imellom. "Oi, du har lagt på deg!" "Wow, you're so RED!"

Ø - Øredøvende Nollywoodfilmer: Nollywood er Nigerias svar på Hollywood, og er produsent av en rekke "slagere" som inneholder fantastiske filmtriks og effekter, samt magi, roping og ikke så reint få mord. Disse filmene spilles i de fleste busser, og ghaneserne følger ivrig med mens vi andre prøver å stenge ute lyden og overse skjermen (noe som viser seg å være overraskende utfordrende)

Å - Å, så godt det skal bli å komme hjem.

God kveld fra Ghana

Det snør. Et hvitt teppe legger seg på bakken utenfor. Ute er det kaldt, men inne er det godt og varmt fra bålet i peisen. Du tuller deg inn i et teppe allikevel, for kosens skyld, og drikker en kopp kakao mens du hører på den fineste jule CDen du fant i hylla. Det er snart jul. Det vet du fordi julepynten for lengst er på plass i butikkene, reklamene roper om julegaver, ute er det mørkt når klokka er 4 og heldigivs er eksamenstida snart over. Selv om alle stresser mer enn noen annen tid i løpet av året, senker det seg allikevel en egen ro over byen. Forventning og en egen form for glede. Far snorker i godstolen og du tenker på alt du heller skulle ha gjort, mens du tenner det første av de fire lysene på bordet. "Det er ikke noe vits å begynne å gjøre noe fornuftig nå, det er jo snart middag" sier du til deg selv mens du tenker på familiemiddagen om et par timer. Kjøtt, poteter  grønnsaker og bestefarsaus. Du vet med sikkerhet at ho mor har gjort alt for at det skal bli en fin søndag, det kjenner du på lukta fra kjøkkenet.

Det er første søndag i advent. Det er ikke tvil om det.

Det er glohett. Sola steiker i nakken mens du tusler avgårde til eksamen på andre sida av campus. Det har blitt så mye varmene de siste ukene, og svetten renner konstant - uansett om du er inne eller ute. Tanken på en is streifer deg i det du passerer butikken. "Ikke nå, du har ikke så god tid..." tenker du , og fortsetter mens du nynner på en av sommerens store radio-hiter og lurer på om det var Mobutu eller Mengistu som kom til makta i 1974. Du kommer frem til eksamenslokalet og takker høyere makter for at du var en av de heldige som fikk en plass i gjennomtrekken. Eksamen går heldigvis lekende lett, og 2 timer seinere tusler du glad og fornøyd hjem igjen til internatlivet og ei gryte med havregrøt. Oppgitt konstaterer du at oppvasken nok får stå til i morgen, eller neste uke. Vannet glimrer fortsatt med sitt fravær. Du går og skifter til litt mindre svette klær og legger deg på senga for å ta en lur. Klokka er allerede fire, og før du forsvinner inn i dagdrømmene slår du fast at det nok blir ris og kylling til middag i dag også.

Det er visst første søndag i advent. Det vet jeg fordi jeg har sett på kalenderen. 

Den uka da ghanesere leser til eksamen og de internasjonale studentene reiser bort, dro fire blekansikter på jakt etter Ghanas fineste strender. Og fant vi dem? OM vi gjorde!

Lørdag morgen dro Inga, Kristina, Josh (et trivelig amerikansk bekjentskap) og meg selv vestover. I nærheten av byen Takoradi fant vi Green Turtle Lodge. Ei fantastisk strand, med krystallklart vann, atlanterhavsbølger, utsøkt mat og best av alt: vi befant oss langt ute i gokk, uten dekning og borte fra folk flest. For første gang på nesten fire måneder fikk vi være i fred med egne tanker og hadde total frihet til å gjøre akkurat som vi ville. Planen var å være der til tirsdag, men vi ombestemte oss og ble til onsdag. Og i stedet for å dra den planlagte, laaange veien til østkanten av landet, til Ada for å møte noen medstudenter, dro vi heller en behagelig time østover til den søvninge surfebyen Busua. Vi likte oss der også, vi. Og nøt et par fine dager der før vi vendte nesa hjemover igjen til travle Accra, proppfulle av ny energi og d-vitaminer.

Jeg lar bildene tale for seg selv, jeg.

Et stk. strandparadis.

Eksamenslesing i OK+ omgivelser

Kokosnøtter i solnedgang

En ensom surfer på vei hjem for kvelden.

Afrika kan det der med solnedgang.

Sola gikk ned, og vi fikk ei oljelampe på bordet. God stemning, selv om det er litt vanskelig å spise kylling i dårlig lys.

Ny dag. Nye muligheter. 

Noen bruker mulighetene til å sove med lesestoffet som pute.

Andre bruker mulighetene til å tegne oss på strandferie.

Utsikt, bølgeskvulp, vann, sand, sol, skygge, sudoku, iPod og litt eksamens-lesestoff. Oppskriften på en fin lesedag med andre ord.

Noen (les: Josh) er dårligere på Sudoku enn andre... 

Blir man lei av å lese kan man alltids spille spill.

Kristina er godt fornøyd med å ha lest ferdig monsterartikkelen om USAs Zaire-politikk.

Enkelt valg (?): Mobutu eller kaos?

Så byttet vi strand. Det er ikke så alt for galt i Busua heller.

"The place to be" i Busua; Black Star Surf Shop. En surfebutikk/ restaurant i strandkanten.

Her møtte vi tilfeldigvis flere av våre venner fra ISH.

Zak surfer.

En lokal surfer viser hvordan det egentlig skal gjøres...

Josh venter på pannekaker hos Daniel the Pancake Man.

Mens vi ventet drakk vi juice vi fikk kjøpt av Frank the Juice Man. (Det kan nevnes at vi også møtte Joseph the Lobster Man og Francis the Flourbag Man. Trivelig liten by!) Frank kan sin juice, og gav oss en fantastisk ferskpresset appelsin/ananas juice. Av erfaring advarer jeg de som noen gang skulle komme i en liknende situasjon: juicen bør ikke stå i romtemperatur over natten. Da sier det Poff!! 

Som dere kanskje forstår: vi har hatt ei ganske så fin uke. Vi fant Ghanas beste strender (i vår mening) og også en aldri så liten bit av paradis.

God helg!

.. enn så lenge!

I morgen tar vi med oss solkremen, bikinien, bøkene og den ekstreme "lese-til-eksamen-konsentrasjonen" og stikker ei uke på strandhopping langs den flotte ghanesiske kysten. Klikk HER for å se hvor fint vi får det.

Happy 11.11.11 og gledelig november-høst til dere der hjemme.

Snakkes!

Som de fleste av dere kanskje har fått med dere, ligger Accra heilt i sør i Ghana. Denne helga tenkte vi at det var på tide å utforske de nordlige delene av landet. Så vi dro til Mole National Park og byen Tamale. I tilfelle noen lurte; det er langt til Mole. Veldig langt. 

Underveis stoppet vi "heldigvis" for å se på et utrolig fossefall i tre deler. Guiden vår (som var ca 7år) forsvant rundt første sving. God skilting  og en pen sti gjorde at det i utgangspunktet ikke var behov for en guide, så vi fant fint alle tre delene på egenhånd.

Flott høres det ut...

.. men det skal litt mer til enn en "sølebekk" for å imponere hardbarka nordmenn.

Del 3 av fossen var derimot litt mer imponerende.

Etter 15 timer i bussen får vi følgende beskjed: "The road we usually use to get to Mole is blocked. So we have to find another way...". Vi var allerede langt etter tidsskjemaet. Ute var det blitt mørkt. Helt mørkt. Månen var en tynn liten strek som smilte ned til oss sammen med en million stjerner. En vidunderlig stjernehimmel som får den verkende bakenden og de irriterende amerikanerne til å forsvinne for ei lita stund. Verden rundt blir uvesentlig. Plutselig er jeg 5 år og står på verandaen på hytta en mørk vinterkveld mens storebror forteller meg om melkeveien og fjerne galakser og planeter. En intens ro senket seg over bussen vår. Man kan ikke se et slikt syn uten å bli bittelitt fascinert og lamslått. I veikanten kunne man se bålene til de lokale menneskene brenne mellom trærne. "Så fint det må være. Å bo under et slikt stjerneteppe", tenkte jeg før jeg kom på at jeg jo bor under den samme himmelen..

1 time og 45 minutt seinere var vi endelig fremme. Bare 4 timer og 45 minutter etter tidsskjemaet. Vi ble møtt av store mengder innsekter og et par villsvin.

Lørdag morgen var vi klare for safari. Guiden vår var ikke klar, så vi måtte vente en times tid før vi endelig kunne kjøre avgårde på "jakt" etter dyrene.

De første dyrene vi fant var noen waterbucks og gasseller. Disse drev å gjemte seg mellom buskene og trærne og stakk av så fort de hørte de skrikende bremsene på bussen vår. Men vi lærte en masse om hvordan disse dyrene lever og fungere. Gassellene er for eksempel svært smarte og sosiale dyr: Mr. A sier til Mr. B "Do you want to form a group?" Og så danner de ei gruppe for ungkarer, på jakt etter damer.

Siden vi hadde kjørt langt, og lengre enn langt, for å komme oss til Mole fikk vi heldigvis sett flere dyr.

To elefanter på vei til vannhullet for å ta seg et bad.

En bavian lar aldri sjansen for bilde-posering gå fra seg.

Marihøne på blad.

En vakker sommerfugl.

Bussen vår i vakre omgivelser.

Hanna studerer de mange fluestikkene sine. 

Etter en f-a-n-t-a-s-t-i-s-k safariopplevelse pakket vi oss avgårde og kjørte i retning av den største byen i nærheten; Tamale. Regionshovedstaden i the Northern Region. På veien stoppet vi for å se på Larabanga moskeen. 

Rett i nærheten av moskeen ligger "the Mystic Stone". Historien forteller om den gangen de skulle bygge ny hovedvei sørover. I løpet av prosessen møtte de på en utfordring i form av en middels stor stein som måtte flyttes for å gi plass til veien. Steinen ble flyttet litt til siden, og arbeiderne gikk hjem for kvelden. Neste morgen var steinen tilbake til sin gamle plass! Noe så mystisk. Fantastisk attraksjon var det iallefall. Godt vi ikke gikk glipp av den.

Den mystiske steinen. For sikkerhets skyld plassert oppå en murklatt, inni en kvadratisk murkonstruksjon.

Vi fortsatte kjøreturen vår og kom omsider til Tamale. Hvordan byen ser ut er ikke så godt å si, for jeg så stort sett bare hotellet vårt. Hotellet var fint det, med takterrasse, vakre blomster (iallefall utenfor) og god mat. 


En av mange hundre vakre blomsterdekorasjoner inne på hotellet.
(Blomstene utenfor var av et annet slag.)

Hele søndag ble brukt til å kjøre. 14 timer tok turen hjem til Accra. Det mest interessante i løpet av denne tida var "Vår Herres fantastiske lyn-show" på himmelen. Ellers var det stort sett buss.

Slitne, litt smågretne og sultne kom vi oss omsider hjem; mange kløende innsektstikk og ikke så reint få "ekstreme" opplevelser rikere.

(Illustrasjonsfoto...)

Skyene er svarte. Svarte som nylagt asfalt. Lufta som vanligvis kjennes så fuktig og klam er plutselig litt kaldere og klarere. Noe er i ferd med å skje. Alt skifter så fort på denne kanten av verden. Vinden øker, mens jeg registrer at skyene holder et enormt tempo på himmelen over meg. En skikkelig høststorm er på vei. Nordmannen i meg jubler mens jeg skynder meg inn i forelesningssalen før det hele bryter løs.

Det er lenge siden jeg har vært vitne til liknende tordenvær. Lynene flerrer over himmelen konstant, mens det drønner rett over taket på det ellers temmelig åpne bygget vi sitter i. Regnet kommer plutselig. Og voldsomt. Det er ikke lenger mulig å høre hva foreleseren sier, uansett hvor mye man konsentrerer seg. Naturen knuser lett menneskets stusselige forsøk på å overvinne den. Umenneskelige krefter er i sving der ute. Og jeg elsker det. Jeg elsker villheten. Jeg elsker hvordan lufta blir så klar og frisk. Jeg elsker hvordan man kjenner tordenen brake langt inn i hjerterota. Jeg blir liten og sårbar. 

For en årstidselskende nordmann kan det være en prøvelse å ha konstant solskinn og 30 grader. I dag fikk jeg årets første og sikkert eneste høststorm. Bare en liten smak av høst.

Det smakte godt.

Dagens rapport fra Legon Campus innholder stikkord som kulde, vann, karameller og forkjølelse. 22.oktober er så langt den kaldeste dagen vi har hatt her. Det er faktisk så kaldt at jeg har på meg bukse, og vurderer å ta på meg sokker for kosens skyld. Det passer forsåvidt fint med litt kulde når man kan obeservere at julepynten, plastikk juletrærne og det glorete gavepapiret er på plass i butikkene på kjøpesenteret. Det er jo tross alt bare to måneder igjen til jul!

Gledelig nytt er at vi fått vann igjen! Jada, vannet kommer og går som dere vet. Denne gangen mistet vi vannet fordi noe ble ødelagt i en "skrekkelig storm" på tirsdag. Da er det ikke annet å forvente enn at de stenger av vannet de dagene det tar å ordne opp i problemet. Nå er det derimot fikset og vi kan igjen puste frisk luft ned i lungene.

Kanskje er det kulda, kanskje er det regnværet på tirsdag, eller er det kanskje afrikanernes overivirige bruk av aircondition? Uansett hva årsaken er: jeg er nok en gang i ferd med å bli forkjøla. Jeg satser på at det er en kortvarig "sykdom" denne gangen, og ikke to uker som sist. Jeg synes uansett litt synd på meg selv, og spiser karameller til lunsj med god samvittighet.

Jeg har forresten fått meg ny tannbørste i dag! En fin grønn en. "Ekstremt uinteressant", tenker du nok nå. Men grunnen til at jeg kjøpte meg ny akkurat i dag, var fordi jeg nesten spiste et tjuetalls maur i går kveld, fordi de hadde okkupert nettopp tannbørsten min. Som dere skjønner kjemper jeg fortsatt en tapt kamp mot de irriterende krypene, og flytter derfor tannbørsten min til et nytt og hemmelig sted fra i dag av. 

Meg og Elisabeth gjorde dessuten et første forsøk på å skaffe oss visum til India i går. Den indiske ambassaden var veldig byråkratisk og lite samarbeidsvillig. Så etter å ha sneket i "køen" og spurt et par undrende spørsmål til dama bak skranken, tok vi med oss skjemaene vi fikk tildelt og trasket litt småforvirra ut i sola igjen. Vi skal gjøre et ærlig forsøk på å få med alle de nødvendige papirerne og kopiene og bildene i løpet av neste uke, og forhåpentligvis rekker vi å få visum til det fjerne østen i løpet av 8 uker.

Slenger også med et glad-bilde Linn tok på stranda i Togo.

Med det takker jeg for meg, spiser en strepsils og ønsker dere alle en finfin lørdagskveld!